Webhulen
Forside
Påske
Valentin
Fyldepennen
ICQ-venner

Julenisserne
Forside
Bedstes Jul
Traditioner
Julefortællinger
Juledigte

Julebøger

Julens sangtekster
Julens Midi-filer

Julemad
Juledrikke
Julebagning
Julegodter og knas

Vores kæledyr
Julevittigheder
Tegneserier

Julens link

Clipart / Print og Mal

Juleclipart
Print og Mal

Postkort
Skriv Julekort

Julekalendere
Oversigt kalenderne

Julelir' til din Nokia
Ringetoner
Billedbeskeder
Farvebilleder
Poly. ringetoner
Sony E. Temaner
Nokia Spil

Mere Mobil lir' til:
Nokia
Sony Ericsson
Siemens
Motorola
Alcatel

Besøg også
MobilHulen.dk
Julelinks.dk


En annerledes
julefortelling

Forfatter: Aage Gregersen

Det er et par dager før jul, - en hard vinter ligger kald og frostklar over bygden, -over den innerste delen av fjorden og over de nedsnødde små stuene der inne ved sjøkanten.

To barn kommer gående ned etter veien fra Innerbygden.. Det er jo bare Dina og hennes lillebror som kommer gående der etter veien hjem. 

Det er ennå dagtid, men det skumt, -lite lys, ingen sol. De leier hverandre, -holder hender. Han er jo så liten, kanskje bare to år så hun må hun leie ham. 

Dina er stor jente alt, er fylt fem år, -hun sliter og drar. Lillebror går jo så seint. Han stabber ivei på sine små bein, -snøen er dyp og det er kaldt. Dina fryser og vil hjem før det blir mørkt. Det blir jo så tidlig mørkt her oppe i nord, -ikke fordi det er krig i landet,, aldeles ikke, og ikke fordi de fremmede har kommet. Men det er fordi det er` slik det er her oppe. Solen er borte og om to dager er det jul. Dina er jo ikke redd for mørket, -ikke mørkeredd nettopp, men bestefars fortellinger om nissen kommer så spennende nært, kommer liksom mere frem når månen kommer opp, -lyser blått over fjellet og snart er det jo allikevel jul. 

At hun må gå forbi russerleiren skremmer jo ikke. Den går hun jo forbi hver dag, -nesten. Hun har jo snakket med med noen av dem som bor der, -de fra vaktstua og de som bygger seg selv inne bak gjerdet. De som bærer sement, setter opp stolper, strekker piggtråd og arbeider på veien. Hun skjønner jo ikke riktig hva de sier, -de snakker jo som lillebror da han bare var ett år. De er skjegget som bestefar, fryktelig fillete, mørke i ansiktet, noen har sko, andre har bare filler rundt beina, men de er ikke farlige. Det vet hun. De rekker bare hendene frem, vinker og snakker lillebrorspråk. Noen menn har geværer, snakker høyt, -skriker litt. Det er tyske soldater, det vet hun, -men så ler også de, -ler og klapper Dina på hodet, snakker også alldeles uforståelig. 

Nå begynner det å snø litt, men det er ikke langt igjen. Bare forbi sommmerløa i veiskillet, hun kan se mor bære en vassbøtte mot inngangsdøra hjemme. 

Hun går, drar og sliter. Ved løeveggen kan hun lyder der innenfra, -det hoster, klynker, gråter der inne. Hun stanser, lytter, -det blir stille der inne. Så slipper hun lillebrors hånd, går stille bort til døren, åpner, titter inn i mørket. Hun hører noe rører seg i høyet. Det hoster sagte, klynker. Hun blir stående forundret. Hva kan det være? Men så, -så med ett skjønner hun det. Julenissen! Julenissen fra bestefars fortellinger. Hun har hørt så mye om ham de siste dagene. Bestefar som liker å skremme henne litt. Spør om hun kan hente noe på låven, gå i fjøset etter det har blitt mørkt. Det tør hun ikke. Han sier også at nissen kanskje ikke kommer i år. At han har hørt at nissen har brukket det ene beinet. Dette er nesten verre enn skremslene. Hun har spurt mor, -men nei. Hun bare smiler, -at nei, -at om nissen har brukket beinet det vet hun ikke. Har ikke hørt noe om det, -tror ikke det. 

Dina lukker løedøra forsiktig, går stille tilbake, tar et godt tak i lillebror, drar og sliter, går på av all makt. Lillebror skjønner ingenting av denne hårde håndteringen, han sutrer, smågråter litt, men fram må han. Endelig, -endelig får hun opp kjøkkendøren, tumler inn på kjøkkenet med lillebror på slep. Åh, hvor det er varmt og trygt der inne, og hvor hun er stinn av en hemmelighet. Ved kjøkkenbordet under lampen sitter bestefar og far. Mor steller ved ovnen, -steker pannekaker, eller baker brød. Det er noe hun ofte gjør, -lager noe hun pakker sammen i et klede og går alene sin kveldstur forbi russeleiren og ned til gamle Emma på Myra.

-Nå, -der er jo storjenta vår, -og du kommer fort ser jeg. Bestefar smiler.

Dina river av seg lua, krabber opp i stolen ved siden av bestefar.

- Julenissen, puster hun,- jeg har sett julenissen..

Bestefar smiler igjen, ser lenge på henne;

- Nå det har du det??

-Han er i sommerløa, -han hoster og gråter. Tror du han har vondt i foten??

-Nå,- i sommerløa, sier bestefar tenksomt,-nå,- så det var der du så ham. Men han skal da rettligen være på låven eller i fjøset hos dyrene.

-Å du med dine historier. Mor ser på bestefar, -kan du aldri se at du skremmer ungen??

-Sett, -jeg har kanskje ikke akkurat sett ham, -men jeg lukket opp døra og hørte det. Han hoster og gråter der oppe i høyet, skravler Dina. Ordene fosser ut av munnen på henne. 

-Julenisser gråter ikke, sier bestefar bestemt og med fast stemme, -julenisser gråter aldri, -slik er det. Så det er nok noe annet du har hørt, -et dyr, -kanskje en rev?? 

Da smiler Dina hjertelig til bestefar. En rev? En rev som hoster og gråter? 

-Det var et menneske hører du, -et menneske, og er ikke julenissen nesten et menneske kanskje, -han kunne jo snakke. 

Nå blir det stille. Far ser lenge på bestefar, så på mor. Det blir lenge stille, de voksne ser på hverandre, Dina ser forundret på dem. Bare lillebror maser og skravler, henger i mors skjørtekant, er sulten.

-Luleniss,, sier han og vil liksom være med.

-Nå, bestefar ser på Dina,- så det var kanskje allikevel julenissen du hørte. Tror du ikke det?? 

Dina nikker ivrig.

-Men du så ham ikke, -du så ingen ting? spør bestefar. 

Dina tenker seg nøye om. Har hun sett noe?

-Jeg vet ikke, kanskje jeg så noe, men det var dyktig mørkt der inne, sier hun voksent. 

-Det tenker jeg nok det var, svarer bestefar,-men skjegge, det store hvite nisseskjegget, det så du vel, svært hvitt skjegg, -helt nedpå her. Bestefar peker på seg selv.

Dina ser lenge på bestefar, -han er så rar.

-Nei sier Dina, -lengre, helt ned hit, hun peker også på bestefars mage.

-Nåså, sier bestefar, helt hit? Så har det vel vokst litt det siste året. Dina nikker, bestemt tror hun også det.

-Men luen, den store røde nisselua med dusk, den så du vel spør bestefar, -han holder hendene over hodet som en russisk strømpelue.

-Den så du vel? 

Dina tenker. Ja, -jo mer hun tenker, jo bedre kan hun huske, og nå husker hun også den. Hun kan nå tydelig se det for seg det hele. Bestefar har helt rett, slik må det ha vært..

-Men han gråt bestefar, sier Dina –tror du han har vondt i foten? 

Bestefar smiler, vagger med hodet. 

–Nei, nei gråter sier du , -julenisser gråter ikke, aldri ! Julenisser kan ikke gråte..

Dina tenker. 

–Var det slik? spør bestefar, og plutselig begynner han å nynne lavt, hulker og piper med tynn stemme. Når stemmen sprekker må han hoste, blir rød i ansiktet. – Var det slik? 

Dina ser på bestefar, -han er så rar. 

-Det ligner sier hun tankefullt. 

-Men så, sier bestefar, - så er det jo bare musesangen han sang; -han synger den for museungene når de skal sove, og for å holde katten vekke. Ideligen sitter han der å gnåler på dette viset.

Dina ser mistroisk på bestefar, tenker lenge, -lyver han? Bestefar ser hennes vantro øyne, han reiser seg, går stille bort til vedkassa ved ovnen hvor pus sover på lokket. Han bøyer seg ned, -like ned til katten, -smeller i med musesangen. Katten slår en kul på ryggen,- er kun hår og fire stive bein, -den står når den våkner. Pelsen er i en kam frametter ryggen, -så i fart, -først mot døren, men den er lukket, -så er den borte under ovnen i et nu. 

–Ha, ha, ler bestefar.-Så du pus Dina? Der kan du se, -nei katter ser du, -nei, de liker ikke musesangen, -det skjønner du vel? 

Han ser på far mens han stryker Dina over håret.

Under all denne lange tid, nå mens bestefar snakker med Dina, er mor og far helt stille. Far rynker sine bryn, tenker, ser på bestefar . Mor ser alldeles himmelfallen ut, men så får hun ett redd utrykk i øynene.

Bestefar går bort til slagbenken, setter seg der, -ser opp i taket, ser på far, sukker:

–Ja, ja, i dag igjen. De strøk jo etter veiene her i ettermiddag, -en hel gjeng, var just ikke utstyrt for juleferd. De hadde også noen av de skabbete kjøterne sine med, også løytnanten Wrangel og lensmannsbetjenten.

-Å, Gud, -mor tar seg som med et grep til halsen, som om hun ikke kan puste, synker ned på vedkassen. 

–Å, Gud, å Gud, gjentar hun: Dina ser på mor, ser på bestefar, ser under ovnen etter katten. Dette skjønner hun ikke, -har hun sagt noe galt?? Alt blir så rart, så stille.. Far reiser seg, henter fjøslykta i bislaget, kommer inn, tenner lykta.. 

–Jaja, sier han mens han kler seg, -jeg får se til fjøsen, hente noe ved. 

Bestefar skvetter opp.

-Nei, -vent nå litt, sier han mens han tar på seg sin store jakke, -jeg blir med. 

Ved kjøkkendøra vender han om, går bort til Dina, stryker henne på ny over håret, 

-Musesangen , sier han, -husk det Dina, -det var nok musesangen du hørte. 

Så vender han seg mot mor: 

-En brødskalk, -en brødskalk til Dokka? 

Mor pakker et nystekt brød inn i et klede. Så går bestfar ut, -går med et nystekt brød i et klede armen til hesten. Dette sitter Dina å ser på, og undrer seg. Nå vil hun også ut. Men nei, -mor bøyer seg ned, holder Dina, -klemmer henne tett:

-Nei, nei, du må være her, -her inne å hjelpe mamma, vi må bake litt vet du.

Ute på trappen står far og bestefar å snakker sammen, ser ut over tunet og jordene, opp mot fullmånen som nå er kommet litt opp over fjellene inn mot grensen.

-Ingen ring, sier far.

-Nei ingen ring, svarer den gamle, -så blir det vel ingen snø i kveld eller til natten. 

De går begge mot sommerløen.

Inne sitter Dina å maser, vil komme i gang med å bake, -men mor er liksom så rar, går liksom i ring om seg selv, tar begge barna opp av slagbenken, klemmer om dem, reiser seg å steller med noe, ser ut av vinduet, tar barna opp igjen. Sier ingenting. Så går hun ut i spisskammerset, henter en stor flaske som hun gjør ren, fyller den med melk. 

–Hvem skal ha det? Dina spør underene, - det er jo ingen koppelam??

-Koppelam? –nei, det er til dem som måtte være ute i denne vinterkvelden…

Dina smiler, ser for seg bestefar drikke varm melk av flaske.. han som sier at melk er for tåteunger og er god kalvemat. 

Mor legger i ovnen fra den fulle vedkassa, sier med streng stemme: 

-nå passer du lillebror, rører ikke ovnen, for jeg er snart tilbake. 

Så går hun ut. Dina er ved vinduet, puster et hull i isen på den nederste ruten, kan se ut med et øye. Borte ved sommerløa kan hun se far og bestefar drive med noe, de har Dokka med, forspent sleden. De bærer på en svær høyballe i et fiskegarn, surrer den til sleden, -surrer den på slep etter sleden. Så kjører de skrått over jordet, -ikke veien, men skrått over jordet til låven og tilbake til løa, -så tilbake til låven igjen. 

Rart, tenker Dina, -far som aldri vil ha snø i tørrhøyet sitt.. Dokka trekker som vanlig i sin skeive gange, hodet er på skakke, hun nikker og trekker. Det er noe rart med denne hesten. Den er blind på ett øye, har en hvit flekk på venstre øye. Går med hodet til den ene siden for å se. 

Dina har snakket med far om dette, har spurt hvorfor det er slik, men får intet svar hun skjønner. Han vil ikke snakke om det, sier bare:

-Den har det bedre enn gampene i leiren, som må slite der inne skjønner du vel? 

Dette skjønner ikke Dina helt, -ikke alt, men hun har sett naboens hest, som de fremmede har tatt. Den er skitten, har sår etter seletøyet. Engang møtte hun og bestefar to fremmede som kom med denne hesten etter veien. Den dro en slede på bar mark. De fremmede slo og skrek. 

Da bannet bestefar, -fansmagt, sa han og spyttet.

Nå hører hun mor og de andre i bislaget. De børster snøen av og snakker sammen. 

-Kan du forstå det ? 

-Nei, forstå? Minders han har gått tilbake i samme spor, og så veien videre

-Nei, tilbake, nei, -men faen kan rekke spor etter fillebein i denne løse snøen, -det viser jo ingen retning..

-Men låven ?

-I femti hestelass med tørrhøy,,-jo det skulle bli enkelt og greit..

-Men hvorfor svarer han ikke da ikke ?

-Svarer ? –tror du han skjønner hva vi sier kanskje, -og at han tør det , –med alt det natziyngel som vi har omkring her ? Her dør jo mennesker for to pakker tobakk og en brennevinsklunk, -og det vet de.

-Men melken, -maten ?

Så kommer de inn. Kulden slår som damp fra klærne, bestefar og far har høystrå på buksene, men ingen ved.. Dette sitter Dina å ser på, og undrer seg. 

Mor begynner å lage middag. –hun er så stille, –må ha den ferdig før fjøstid..

Når de så sitter der ved bordet hører Dina hundeglam utforbi. Det går i bislagdøren. Mor blir hvit i ansiktet, -reiser seg..

-Rolig nå, -bare helt rolig, bestefar løfter en hånd, og mor synker ned igjen. Det tråkker der ute i gangen, -banker på døra..

-Kom inn, mors stemme høres så annerledes ut. 

Når døren går opp kommer to mann inn. Det er lensmannens nye betjent, og en mann i offisersuniform, -med briller. Dina har sett dem begge før, -på handelsstedet.. De hilser begge. 

I bislaget ser hun flere andre soldater. Offiseren tar sin lue av, -guten aben, -han bukker. 

Betjenten går bort til bordet, retter seg litt, ser på dem som sitter der, vender seg mot bestefar.

-God kveld Peder ! Vi er ute å må uleilige dere litt, -det er et par spørsmål, -noe som dere kanskje kan hjelpe oss men, -noe det kreves svar på..

Betjenten har en merkelig pipende stemme.

-Om vi kan hjelpe, -kan svare på noe, -ja. jo, så selvfølgelig. Bestefar ser tankefullt på betjenten.

-Altså er det slik, -Wermacht har et problem, -noen opplysninger som vi forsøker å finne litt ut av, -en fange er rømt, -og nå forsøker vi å finne ham.

Bestefar ser forvirret på offiseren, tilbake til betjenten.

-Hva sa, -hvem hadde det problemet sa du ?

-der Wermacht !

-Nå så, -altså tyskerten altså, -nåvel. Ja, om vi kan bidra til å løse Wermachs problem, -kan bistå med noe, -javel, joda..

-Riktig, helt riktig Peder, -en fange i leiren er blitt borte.

-Nå så, -hvorledes borte, sier bestefar? Har han gått sin vei, -er han farlig ?

-Farlig ? Nei. –ikke nettopp det, -men han har har rømt!

-Men er han farlig ? –sånn farlig for mennesker – er han drapsmann eller noe. Har han strupt noen ?

-Drapsmann ? Nei, ikke nettopp det. Han er russer, -han er fra Ukraina..

-Nå, -fra Ukraina i russerlandet altså, -men det, -det er vel farligst for han sjøl i disse tider ?

-Nettopp. Han skal være i leiren. Der er han trygg, -han skal bygge festningen, -bære stein.. Betjenten høres sint ut.

-Nå så, -og nå vil han ikke det, -alldeles forunderlig det der? Bestefar ser opp på offiseren. –har forresten noen spurt han om hvorfor han ikke vil det ?

-Spurt hvem, -russeren ? Betjenten blir sint i stemmen, bøyer seg frem mot bestefar, ser lenge på han. Så skjønner han alt. Dette fører ingen vei..

-Svada, hveser betjenten, -forbannet tosk ! 

Så vender betjenten seg mot offiseren, -gestikulerer og hakker ivei på enslags tysknorsk. Offiseren legger hendene på ryggen, bøyer hode og lytter, -ser i gulvet, nikker, ser tenksom ut, men svarer på norsk.

Mor ser forunderet på mannen.

-Om han virkelig kan snakke norsk ?

-Ja, ja men bare litt. Hadde barnepike fra Norge, -jo fra Drammen., mer før, -lenge var siden..

-Men så forstår du jo hva vi sier, -når vi norske snakker til deg?

-Jah, -forstår, -men litt, - ikke så mange norske snakker meg..

-Om han ikke er kald ute, bestefar snakker igjen. -Om ikke godtfolket i bislaget vil komme inn å varme seg litt ? –sett ulven i gangen, sier han, -det er kaldt der ute. -Det blir jo kald herinne også med døren åpen. 

Offiseren synes å forstå bestefar, han vinker mot døren. Inn kommer fem tyske soldater, setter sine geværene mot veggen, -går bort til ovnen, dunker støvlene sammen, rekker hendene ut over den varme ovnen. Dina ser forundret på denne merkelige mannen, -denne mannen med det forståelige språk. Det første gang hun har møtt noen fra leiren som snakker ord hun kan forstå. Offiseren setter seg i slagbenken, smiler litt til Dina, klapper litt i benken vedsiden av seg, vinker kom.. Dina ser på mor som smiler litt rart, -så går Dina bort, krabber opp, setter seg ved siden av offiseren. Han stryker henne over håret, legger armen rundt henne, klemmer henne litt inn til seg. Han ser på mor:

-Heter hun ?

-Dina! Hun heter Dina, -er snart seks år !

-Nåh, -Dina, -har også jeg jente hjemme, i Tyskland. Også hadde samme Dinas lillebror, samme i Dresden.

Han vender seg litt bort, -tar brillene av, -pusser dem..

Betjenten vender seg påny mot bestefar, snakker men høy stemme: 

-Har dere ikke sett noen fremmede overhode ? Det er jo tross alt dere som bor nærmest leiren, --bor ved veien. Noen må dere da ha sett..

-Nei fremmede.. bestefar ser opp på betjenten, -du mener sånne fremmede som ikke bor her? 

-neei, ingen. Men det var en lapp innom her for noen dager siden, -han skulle over fjellet i begravelse. Hans mor eller noen var død. Han hadde stor sorg, -han gråt og spurte etter heimavla tobakk. Men utenom det, -nei ingen. Bestefar rister på hodet, -kun en omreisende kramkar, en skreppeselger som ville selge oss strengvisper og frelse oss fra djevelen, -fri oss mennesker ved Guds ord som han sa. Han var slik prediker du vet. Han navnga seg for Hanstensen , -sa han var fra Gomalandet i Kristiansund. Men det, -det er vel over en måned siden..

-Forbannet vrøvel, -betjenten river sin lue av, vender seg mot offiseren, rister på hodet. Så ser han på Dina.

-Du, sier han, peker, retter en finger mot ansiktet hennes. –du har sett noen, -noen du ikke kjenner.. Dina skvetter til i offiserens armkrok. Skjønner ikke helt,, -noen hun ikke kjenner ? Det er jo så mange her som hun ikke kjenner..

-Noen jeg ikke kjenner ?

-Riktig, -nettop det, noen du ikke kjenner. I går, i dag, hvilken faens dag som helst ?

Dina ser forundret på bestefar,, han nikker.

-Kanskje, sier Dina stille. –Nissen, kanskje, -en dag Revemattis, -men han kjenner jeg jo.

-Ja, Mattis, -smiler bestefar. –Ja, -han stryker jo så trutt og jevnt her omkring.

Betjenten går nærmere, setter seg på huk foran Dina, blir myk i stemmen:

-Nå, -Revemattis, -ja han kjenner jo jeg også. Men du har kanskje sett nissen også du ?

Dina ser på han, men svarer ikke på betentens spørsmål. I stedet snur hun seg mot offiseren og spør om det er nisse der han kommer fra, -om den synger musesanger før jul ?

Offiseren stryker Dina ove kinnet

-At nisse i Tyskland, -jo er nisse, -men musesang ? –nei, vet ikke, er ikke helt sikker på det, -men er mus, -jahwol, -en masse og mengde mus.. Altfor mange..

Betjenten rynker pannen, reiser seg, sier: -Nissen, -musesang, -hva djevelen er det ungen snakker om ? Han vender seg påny mot bestefar:

-Nissen, -hvem er denne nissen ?

-Nei, .nissen? Hvem kan nå nissen være? -Nei unnskyld, -det kan jeg ikke helt greit gjøre rede for. Det er vel noe i et ømt barnesinn, -noen tanker og tro, -ønsker og forventning, -noe en hørte om når en var liten. -Ja, du vet jo vel det med barn og jul, -mørketid, fantasi og drømmer. Du husker vel kanskje din egen barndom.

Å joda! Betjenten husker godt sin egen barndom, selv om han helst vil glemme den. Den er ikke noe å gå rundt å huske på. En vond tid. Den hadde satt sine spor. Arr i hans sjel.Så legger han hånda på hodet til Dina, tar henne i håret.

–Hvor? Hvornår så du nissen? Han knytter neven, -klemmer til. Hun skvetter. Det lugger.

–I høyet, -i sommerløa, -låven, hun vet ikke riktig, skjønner ikke, er redd. Da legger offiseren en stille hånd over betjentens håndledd, griper til, ser på betjenten og ryster sagte på hodet. Så reiser han seg, men slipper ikke grepet. Betjenten står hvit og stille. Hans arm bendes. Noe ryster ham. Han føler følt en makt, -en overmakt og sin avmakt. Hans arm er som i grepet av av en stålklo, -et jerngrep. Men betjenten summer seg fort, begynner påny å hakke ivei på tysknorsk –om løa, låven, undersøkelse, -om forhør og gesteapo fra leiren, -ordene fosset ut av han. Offiseren står lenge stille, legger påny sine hender på ryggen, ser opp i taket.. Så vender han seg mot betjenten, ser på han, sier skarpt: -Nein, -ikke nødvendig, –mine menn. Han nikker mot soldatene ved ovnen. 

–Jahwol ! Betjenten nikker, men smiler blekt, -vender seg påny mot bordet. –Alle ut! sier han, absolutt alle, eller ut på nissejakt om dere vil, - gamlingen viser vei… 

-Men barna? Mor ser bort på bestefar, -det er kaldt ute..

–Bare som vanlig nå, sier han stille, -dessuten er det snart fjøstid. Bare akkurat og helt som vanlig nå… Husk det! Det er viktig. 

Offiseren sier noe til soldatene, gir en beskjed. De henter sine geværene ved veggen, tar luene på seg og går ut. 

-Nissejakt? Dina tenker litt på dette. Dette har hun aldri hørt om før. Revemattis, han som driver revejakt med bøssa si har hun møtt mange ganger, -har snakket mye med, har sett mye rev, oter og andre dyr som han har i sekken sin. Men nissejakt, -nei, hun må spørre bestefar. Men han bare smiler, ler litt, bøyer seg ned, hvisker tett inn i øret hennes: -Nei nisser ser du, de blir usynlige når noen har geværer, -geværmenn kan ikke se nisser, -har aldri sett nissen.

–Men Revemattis, -han har jo gevær, og han sier han har sett nissen mange ganger.. 

–Nå Mattis, -ja kanskje, -men han ser jo også så mange rare ting. Og forresten er han vel også en liten nisse selv, -litt i slekt med nissen kanskje..

Nå tar mor på seg fjøs klærene, kler på Dina og Lillebror. Så er de klare. Offiseren og betjenten går ut. –Sprettsjit, sier bestefar stille når bejenten går ut og lukker døren bak seg.Så går de alle ut.

Fullmånen kaster et blektblått lys over tunet, nordavindsno biter i ansiktet og snøen knaker under soldatenes støvler når de trakker omkring derute. Det klirrer og knepper når de monterer banjonettene til geværmunningene, tar frem lommelykter, gjør seg klare…

-Skal vi ta med fjøslykta? Bestefar spør offiseren, som nikker. Han henter lykta i bislaget, tenner den på trappa. Så går de alle i taushet den smale stien opp mot fjøset og låvedøra. Først går bestefar med fjøslykta som svinger gule ringer over snøen etter hvert som han går. Etter han går betjenten og offiseren foran sine soldatene. Mor leier Dina og Lillebror.

–Har du med brødskalk til Dokka? Bestefar roper bakover til mor. 

–Stille!!! Betjenten hveser inn i øret på bestefar, slår en neve i skulderen hans. Han skvetter til, mister lykta som slokner, det spraker fra det varme glasset og olje renner ut i snøen.

–Såså, sånå, bare rolig nå! Offiseren holder et godt tak i betjentens skulder.

–Tenn lykten.

–Men han varslet, -vi kan høres,, betjenten ser opp på offiseren som rister sagte på hodet.

–Tenn lykten jeg sagt!

Bestefar fomler i lommene, finner fyrstikkene og tenner lykta. Så går de igjen. Nesten fremme løfter offiseren en hånd:

-Haldt! 

Han peker, -sier noe til soldatene, så går de videre. En soldat går bort til fjøsdøra, tar geværet av skulderen, setter den mot slipestein og bare står der.

De andre går opp mot foten av låvebrua. Offiseren sier noe til soldatene, nikker til be tjenten. 

-Du –vår kjentmann, -gå i gang, -søk!

-Nå du! Bejenten nikker mot bestefar, -døren! 

Så går de opp låvebrua, venter mens far og bestefar trekker bort den store slåen, åpner begge dørene. Det sterke månelyset kaster en firkant av lys innover låvegulvet og bort mot høystålet. Betjenten og soldatene tenner lommelyktene og går inn. En soldat blir stående igjen nede, en står i låvedøren. 

–Slipp hundene, -søk! betjenten nesten hvisker. Soldatene går inn.. Bare halve låven, den innerste delen er fylt med høy. Gjennom døra kan Dina se at de trakker omkring i høyet der inne, krabber omkring, -renner av all sin makt sine banjonetter inn overalt og alle steder, krabber og snubler, stikker langs veggene, midt i høystålet, alle steder hvor de kan komme til og tror det kan være noen. Hundene bjeffer, men løper bare forvirret rundt på gulvet i alle disse nye luktene, -lukten fra dyrene i fjøsen nedunder. 

–Der, -der! Betjenten krabber, puster, snakker og peker.. Fra låvebrua kan de andre se inn på dette som nå her skjer. Mor ynker seg, bøyer seg og stønner når hun ser en soldat som av all sin makt renner banjonetten inn i høyet langs veggen. Med bøyd rygg går hun sakte ned låvebrua. Soldaten der nede går henne i møte, -offiseren sier noe, bjeffer til, vinker han bort, -tilbake, -på plass.

-Det blir en kald natt. Bestefar ser på offiseren, slår floke, -ingen god natt for noen til å være ute i nettopp.

-Nein, -ingen god nacht for noen, -det fryser vel på sjøen nå, -legger seg is på fjorden jeg mener? Offiseren ser tankefull ut.

-Neei, -neppe ennå. Bestefar rister på hodet, -det tar nok mange dager ennå det, sjøen må kjøles i noen dager først.

-La oss gå litt innforbi, -litt inn fra denne blistrende sno, -kanskje barna fryser litt? 

Så går de inn. Far bærer Lillebror som sutrer litt. Innforbi døren og langs ved den ene veggen står det noen fiskekasser som en kan sitte på. Her setter de seg ned på hver sin kasse. Dina løper omkring på gulvet, -leker med hunden, er ikke det spor redd for nissen og låven når det er så mange voksne der. Hun løper og ler, -når hun løper forbi bestefar i halvmørket sparker hun borti noe. En flaske triller frem og bort mot offiseren. Han tar den opp, ryster på den, ser på den. Det er en liten melkeskvett der inne som skvulper omkring, -er ikke frosset i det kalde været.. Han ryster påny, -en gang til, -ser på bestefar som sitter litt krumbøyd å ser ned på sine sko. Så setter offiseren flasken stille bak den kassen han sitter på, reiser seg; roper noe til sine soldater og vender seg mot bestefar:

-La oss gå ut herfra, her er jo ingen, -nå lengre. Det er jo like kaldt her inne som ute. 

Når de kommre ut på låvebrua fulgt av soldatene, ser de en soldat på ski komme veien fra russerleiren mot fjøset. Han sklir ikke på skiene, han går, stabber seg fram, løfter skiene.

–En alpejeger? bestefar ser på, smiler litt. 

–Jahwol, -Gebirsjager, .fra Wien, litt salongfàhig kanskje, -men god rase. Offiseren smiler også, ser opp litt opp i været.

Når soldaten kommer pesende bort mot dem hilser han til luen, sier noe til offiseren, -melder noe.. Det blir lenge stille, offiseren ser på soldaten, -så vender han seg mot betjenten:

-Det har skjedd noe, -og nå skal vi ikke forstyrre disse mennesker mere. 

-Skjedd noe? Hva har skjedd ?

-En båt har blitt borte fra Neset.

-En båt ?

-Riktig, -en robåt er blitt borte.

-Hvilken båt ? Hvorledes borte, -hvems båt er borte ?

-Det er din båt etter det jeg forstår. Din kone har akkurat meldt den savnet til vakten i leiren! 

Betjenten stirre på offiseren, tror det liksom ikke. Blir hvit, -liksom litt gal i ansiktet.

-Min båt, -nyfæringen min? Men det, -det er jo reinhakla tyveri, -er det ikke det?

-Kanskje, -jo det er vel mulig riktig det..

-Tja, -nå er jo ikke et uloves båtlån i et knipetak noe særsyn her i bygda, sier bestefar og blander seg inn i samtalen, -og minders du har lånt den bort og ikke husker det? Den kommer nok tilbake, -båter pleier å gjøre det.

-Lånt den bort din tosk? –det var en ny båt! Åtte hundre kroner, -fra Bindalen. Ingen her låner noensinne båt av meg. Hold du bare kjeften din.

-Neinei, -jeg vet ikke. Det er vel så det, -at ingen gjør det kanskje, -låner din båt mener jeg..

-Vi drar, her er det jo ingen. Offiseren nikker til betjenten, sier noe til soldatene som lager seg til en rekke og begynner å gå.

Når de går ned mot fjøsveien ser Dina mor stå nede ved slipesteinen, hun står krumbøyd, lenet inn mot fjøsveggen, ryggen rister, hun kaster opp, sneen foran henne er brun av mørkt oppkast. Dina løper bort, holder om henne, spør: 

-Er du syk mamma, -har du vondt?

-Neida jenta mi, bare litt. Du var også syk engang, måtte kaste opp. Men så ble du bra igjen, -husker du ikke det? Nå er jeg også bra igjen. 

Hun tørker seg om munnen, retter ryggen. Nå kommer også offiseren bort til dem, han tar sin lue av. Han stryker Dina over kinnet, -ser på mor:

-Beklager frue, -jeg beklager virkelig så fryktelig mye dette hendelse..

Han bøyer seg ned, klemmer Dina inntil seg, hvisker i øret hennes:

-Må være flink jente nå, -må hjelpe mor og så kommer nissen, -så blir det jul du vet, og en frelser ble engang født..

Dina skjønner ingenting, -det hele blir for vanskelig, for sammenblandet. Offiseren reiser seg, vender seg bort når han snakker til mor:

-Beklager så igjen frue, -det er krigen -det er menneskene og deres krigen, -men vi kommer ikke tilbake. Min ord, -jeg kommer aldri noesinne og mer hit tilbake hit til Dina, -vil be til Gud om at hun må glemme og aldri huske oss..

Så går han etter soldatene i måneskinnet nedetter til veien, -holder sin offiserslue i hånden, -glemmer å sette den på, - går veien ned mot russeleiren. 

Mor står å ser etter han, -forstår noe om denne mannens pine, -noe om denne merkelige mann i hans håpløse og umulige stilling som soldat.

Når fjøsstellet er ferdig, går de alle inn til kveldsmat. De voksne er så stille, så tenksomme, svarer lite når Lillebror maser, og bestefar erter ikke Dina med nissen. Men etter at Dina har lagt seg kan hun hun høre de voksne snakke med lave stemmer nede i kjøkkenet, helt til hun sovner..

Det er dagen før jul, -en dag som nesten alle de andre. Men det er bare til hun får være med far ned til sjøen for å tekke torskerusene som som står ved holmene utenfor handelstedet. Det er nesten det morsomste hun vet. Da er hun og pappa liksom så koslig alene om å gjøre noe sammen.. Men akkurat da skjedde det noe. Den store vaktbåten som de fremmede bruker, og som pleier å ligge ved brygga på handelsstedet, kommer inn gjennom sundet. Motoren dunker og bråker, -på slep har den lensmannsbetjentens nye færing. Noe slikt har aldri Dina sett før. Færingen kjenner hun jo. Hun kjenner forresten alle båter dernede ved sjøen og naustene. Det er jo ikke så` mange. Når vaktbåten legger til ved brygga blir det noe støy. Noen soldater snakker høyt, drar en fillemann fra leiren over rekka på båten og opp på brygga hvor han faller overende. Men etter en stund er han oppe, går oppover mot leiren mellom to soldater.

-Er han syk? Dina ser på far.

-Nei syk, -nei han er nok bare sliten og sulten tenker jeg, -og det er nok du også nå. Så nå må vi nok dra hjem.

Dina kan nesten ikke vente, -tenk hva hun kan fortelle bestefar; en bår som leier en annen båt i et tau, -nesten som far og oksen. Og om en fillemann som var så sliten.. Men, hjemme ødelegger Revemattis det hele. Han er kommet, -sitter ved kjøkkenbordet sammen med bestefar, snakker og snakker, -og ingen har tid til å høre på henne..

Hun blir føyset bort, -gå å hjelp din mor nå, og hør ikke på når voksne som skravler sammen, sier bestefar.

Når far kommer inn døra og ser de to ved bordet hilser han til Mattis men han tar jakken av:

-Nei god dag Mattis, -så det er den karen, er det noe nytt?

-Han er dau ! sier bestefar.

-Dau, -hvem er død? –Ikke Mattis vel,, -smiler far.

-Lensmannsbetjenten, -sprettskiten, han er dau! Bestefar snakket stille.

-Hvorledes lensmannsbetjenten? Han var jo da godt i live i går, -altformeget litt i livet da kanskje..

-Ja, det er nok riktig det. Mattis ryster på hodet. –Det var han Edvart på Leira du vet, og den ulykksalige slaktinga hans ser du, -har du heimavla?

Far vet godt at her er det ikke er noen vei forbi. Nyheten vil forbli uendelig lang og usammenhengende om den gamle lappen ikke får litt heimavla. Det går på juletobakken løs, -men allikevel. Han nikker til mor som henter boksen med tobakk.

-Han Edvart på Leira, sier far. –Hvorledes det, -han har da ikke slaktet lensmannsbetjenten vet jeg? Far ser rart på Mattis.

-Nei-nei, -det var jo grisen han slaktet, -der i redskapsjulet du vet, -der de pleier å slakte..

-Ja selvfølegelig, -jeg vet jo hvor det er, -men betjenten? 

-Det hadde seg slik; Mattis lener seg til bake, stapper dyktig meg heimavla ned i pipa, tenner den. -Det hadde seg akkurat slik, -at han Edvart på Leira og kjerringa til betjenten skulle slakte den grisen deres der i skjulet mens betjenten var ute på en tur..

-Og så, -han døde da vel ikke av det ?

-Nei døde av det, -men så kom han altså hjem, -hørte griseskuddet, -kjerringa som bannet og skrek av full hals..

-Hvorfor det?

-Det var grisen du vet, -den sparket til blodfatet når den ble tappet, -det var hun som skulle røre, -det kom blod over hele kjærringa, -fra hårfeste og ned.. En farlig kjeft på den kjerringa vet du.. 

-Men han døde da vel ikke av det heller?

-Nei selfølgelig ikke. Men da betjenten åpnet døra, -så inn, -hadde hørt skuddet, -så kjerringa stå der på kne å skrike mot Edvart, med blod over det hele, så besvimte han, -trodde vel kjerringa var skutt. Han ramla rett opp i åkerharva, fikk en jernstang rett gjennom halsen, -tvers gjennom, slik… Mattis legger hodet på skakke, setter en finger inn mot halsen. 

-Helt bløgga altså? Bestefar ser forskrekket på Mattis. 

-Tappa, sier Mattis. –Akkurat som grisen, –det samme! 

-Men tålte han da ikke å se blod? 

–I hvertfall ikke griseblod! 

–En evig og nokså allminnlig sprettskit den betjenten! Bestefar ristet på hodet..

–Husk, -du snakker om en død mann nå! Mor ser bort på bestefar.. 

–Javel, –også? De burde ikke komme reisende hit, -aldri burde de komme, -være flottenfeiere og øvrighet til oss, fortelle oss hvordan vi skal stelle oss, -hvordan vår verden skal være 

Dinas dag og fortelling var helt ødelagt, ingen hadde tid.. Ingen vil høre på hennes historie, -den om to båter som leier hverandre i et langt tau, og om en sliten fillemann. 

Men når hun går med mor til kveldstellet i fjøsen ser hun at julaften vil bli en god dag. Snøen laver ned, den legger seg stille over skogen og husene. Juleneket har alt fått en stor hette på. Det blir godt sledeføre for Dokka og dombjelletur til kjøpmannen..Det vet hun, og hun tenker på dette etter at mor har sagt god natt. 

Når hun har lagt seg forsøker hun å fortelle litt til lillebror i sengen ved siden av, men han bare sover.. 

Neste dag er alt klart med to høysekker bak i vedsleden, det er det klart for henne og bestefar. Dokka har dombjeller på, og når de i vinterdagen kjører forbi leiren og ned mot kjøpmannen og sjøhusene, vinker fillemennen opp fra veigrøften litt bortenfor leiren. De holder på med noe, -arbeider, -roper og snakker lillebrorspråk.. 

Etter handelen drar de bort til sjøhusene, der hvor bestefar ruller ut, slår opp en halvtønne spekesild fra høstens garnfiske, -ser og smaker på den.. 

–Skal vi ha spekesild nå? –nå som det er jul? Dina svelger tungt, -husker med all gru denne garnfisk fra i høst.. 

–Sild er også en vårherres og Guds gave, -men bare for voksne i jula, -og nå bare til meg! Bestefar smiler, -bakser halvtønna opp blant høysekkene på sleden, legger lokket på.. 

Ved russerleiren graver noen fortsatt i grøfta, de roper og vinker, -smiler til Dina. 

Da stopper bestefar Dokka, trekker i tømmene, vender seg om på sekken, -en arm dulter borti sildtønna, den velter. Sild og saltlake renner ned i grøfta til fillemennene. Dina kan se den iskalde salte sild forsvinne inn jakker, bukser og fillebein og under steiner, bli overgravd… Bestefar vifter med armene, peker til soldaten som kommer til: 

-Tønna, -den må jeg ha.. 

De hjelper hverandre, får tønnen opp fra grøfta, setter den bak på sleden. Da tar bestefar av seg votten, -rekker hånden frem til soldaten, sier: 

-God og velsignet jul medmenneske! 

Noe slikt har Dina aldri sett noen voksne gjøre før, -å ta hverandre slik i hendene slik.. 

Ved porten til leiren er det flere fillemenn som står stille, de vinker ikke, men med bøyd hode står de der. Dette ser Dina. 

Noe ligger ved portstolpen.. Som i et nu` trekker bestefar strikkelua ned over hennes øyne, -holder om henne. Men allikevel kan hun skimte, -kan se det gjennom lua. 

Det ligger en fillemann der. I et øyeblikk ser hun og gjenkjenner fillemannen fra bryggen i går. Han som ligger der mot portstolpen er fillemannen fra båten. Han er barbeint med litt snø på beina og opp over leggene. På stolpen over henger det en plakat hun ikke kan lese. På brystet har han en hvit og blodig tøylappe. Hans hodet ligger så vondt, liksom så på skakke, -nakken er klemt mot stolpen. Munnen er lukket til en strek, men hans øyne er åpne, -nesten som om han prøver å se ned, -som om han prøver å lese lappen på brystet.. 

Fra vaktstuen innenfor porten kan Dina høre sonore stemmer fra de unge soldater som synger:

-Stille nacht, -heilige nacht.. 

Så kjører Dina og bestefar videre hjem og mot jul..

Tilbage til Novellesiden

 



 Copyright 1998-2013 - Webhulen.dk