Webhulen
Forside
Påske
Valentin
Fyldepennen
ICQ-venner

Julenisserne
Forside
Bedstes Jul
Traditioner
Julefortællinger
Juledigte

Julebøger

Julens sangtekster
Julens Midi-filer

Julemad
Juledrikke
Julebagning
Julegodter og knas

Vores kæledyr
Julevittigheder
Tegneserier

Julens link

Clipart / Print og Mal

Juleclipart
Print og Mal

Postkort
Skriv Julekort

Julekalendere
Oversigt kalenderne

Julelir' til din Nokia
Ringetoner
Billedbeskeder
Farvebilleder
Poly. ringetoner
Sony E. Temaner
Nokia Spil

Mere Mobil lir' til:
Nokia
Sony Ericsson
Siemens
Motorola
Alcatel

Besøg også
MobilHulen.dk
Julelinks.dk


En av ti elever

Forfatter: Mari Holsve

Kamilla stod foran det store speilet i entreen. Så på det rare ansiktet med et par føflekker hun skulle gikk hva som helst for å bli kvitt. Synet hennes bevegde seg nedover, og hun fikk se refleksjonen av den altfor runde og lave kroppen hun hadde hatt helt siden hun for første gang så dagens lys for fjorten år siden. For stort, tenkte hun. Helt nederst var de bitte små beina med de store støvlettene som absolutt ikke passet til resten av hennes omfangsrike form. Støvlettene hadde stemoren hennes insistert på, fordi det var begynt å bli så kaldt ute. Men de hadde ikke hatt Kamillas bitterlille skostørrelse i butikken, og hun hadde måttet nøye seg med de altfor store. 
Siden klokka var over åtte visste Kamilla at hun måtte gå. Motvillig tok hun øynene fra det ubehagelige speilbildet sitt og gikk ut i gangen. Tok på seg den altfor lille jakka. Den røde, kløende ubehagelige jakka som sikkert skulle vært på loftet for lenge siden. Men tiden etter at mamma og pappa hadde skilt seg hadde vært tøff, og noen ny jakke kom ikke på tale. 

Kamilla tok ørevarmerne over hodet og åpnet ytterdøren. Tråkket ut på trappen utenfor, som var isglatt etter nattens frost. Hun tok et dypt pust og så hvite skyer som kom ut av munnen og nesen hennes da hun blåste i den kalde luften. Kanskje var Kamilla en ildsprutende drage, gjemt i kroppen til en altfor stor jente med altfor små bein.
Hun trådde ned til andre trinn på trappen og skled på isen. Falt forover og landet med hodet i den mye nysnøen på gårdsplassen. Hun kjente en vond smerte i beinet. Typisk at hun skulle dumme seg ut allerede før klassekameratene hennes så henne. Det gjorde enda vondt i foten, men Kamilla klarte å reise seg. Hun kunne vel ikke gå inn igjen, ringe pappa på jobben og fortelle at hun skadet foten så fryktelig at hun ikke klarte å gå og måtte droppe skolen? Nei, han ville bare be henne prøve likevel, slik fedre alltid sier.
Kamilla gikk ut porten på haltende fot og satte kursen mot den store, grå skolebygningen. Snøen krummet seg flat under skoene hennes, og alt det som tidligere hadde vært sølepytter var nå små skøytebaner som lå spredt rundt på veiene og gjorde det vanskeligere for bilene å kjøre uten piggdekk.

At snøen skulle komme så sent i desember hadde ingen forestilt seg. Og når den først kom var ingen forbredt. Derfor kunne Kamilla se klessnorer med klær på hengende ute i folks hager. Hun kunne se hagemøbler som enda ikke var tatt inn og innkjørsler som ikke var saltet. 

Skolen kom til syne foran henne, lik som fengselet kommer til syne foran en fange som skal sone. Kamilla skulle bare sone fem timer på skolen i dag. Men det kjente som om hun hadde fått livstid. 
Gikk inn i skolegården og så hvordan alle moret seg i snøen. Guttene kastet snø på jentene, de hylte og kastet tilbake. Ingen kastet på Kamilla.
En gang hadde Kamilla kjent en jente som het Lotte. Lotte hadde blitt så begravd i snø av guttene i klassen en gang at hun fikk influensa og lå til sengs i over en uke.
Likevel skulle Kamilla gitt nesten hva som helst for å bli begravd i snø av guttene i klassen nå. Men ingen kastet snø etter henne. Ingen så på henne, ingen brydde seg om henne. Hun så langt etter jentene som moret seg, tullet og lo da hun satte kursen mot inngangen. Skoleklokka hadde ringt.

Hjemme var det varmt og deilig da Kamilla kom fra skolen. Det hadde blitt enda kaldere ute, og hun var helt rød på nesen og ørene da hun kom inn. Tok av seg de kalde vottene og ørevarmerne. Hang jakka på knaggen og sparket lett av seg de store støvlettene. Ropte ut i stua om noen var hjemme. Det kom et svar.
"Kamilla, er du hjemme alt?" spurte pappa. Han satt på kjøkkenet da Kamilla kom inn. 
"Ja, så klart," svarte Kamilla og så på ham. "Hvor er Bente?"
"Moren din skal ikke være …" begynte pappa, men Kamilla avbrøt ham: "Bente er ikke moren min, bare stemamma."
Pappa fikk en liten svettperle på pannen, men bestemte seg for å fortsette. "Bente skal ikke være her i jula. Hun … Hun ville så gjerne ha med meg til Halden i år, men jeg sa jo at jeg selvfølgelig ikke kunne dra fra lille jenta mi." Han reiste seg og rusket Kamilla lett i håret. Fortsatte så å prate. "Så Bente og jeg kranglet litt, og … Jeg tror det er slutt mellom oss nå. Hun hentet en del av tingene sine her i dag formiddag."
"Det var synd, pappa," sa Kamilla og gikk ut av kjøkkenet. Satte seg inne på rommet og så ut av vinduet, mellom de røde julegardinene stemamma Bente hadde hengt opp. For som hun selv hadde sagt, "selv om det ikke er snø kan vi skape julestemning vel?"

Kamilla så ut av vinduet. Ved en ren tilfeldighet fikk hun se Lotte der ute i snøen. Sammen med to gutter og en jente til. Lotte hadde sluttet å være venn med Kamilla for en stund siden. Sa de hadde så forskjellige interesser. Og hvis Kamilla prøvde å følge etter Lotte i friminuttet, gjøre som henne, da ble Lotte bare sint og prøvde å løpe fra Kamilla. 
Lotte, de to guttene og den andre jenta moret seg der ute i gata. Kamilla visste godt hvem begge guttene var. Den ene hadde hun vært litt forelsket i, men da hun spurte om han kanskje ville hjelpe henne litt med matten, hadde han bedt henne stikke til blokksberg.
Men Kamilla visste at han bodde ganske nærme henne. Det var vel derfor de lekte i gata. Kastet snø og ropte. 
Skulle Kamilla gjøre noe? Hun kunne jo gå ut å spørre om hun fikk være med. Kunne si at hun egentlig bare skulle hente posten, også så hun dem og ville gjerne være med. Ville de la henne? Det var vel verdt et forsøk. 
Eller nei. De ville vel ikke en gang svare henne, bare snu seg vekk og fortsette. Ignorere henne. Det hadde vært sånn så veldig lenge, hvorfor skulle ting plutselig forandre seg nå? Fordi noen lekte utenfor huset hennes? Nei, det kom nok ikke til å bli noen forandring noensinne.

Pappa stakk hodet inn i døråpningen. "Kamilla?" sa han med sin snilleste, roligste og mest bønnfallende stemme. "Kan du gjøre noe for meg?"
"Hva da?"
"Jeg tenkte jeg skulle bake litt til jul … Nå som Bente ikke er her og sånn, mener jeg. Så får vel jeg gjøre litt, eller hva?"
"Ja, det er sikkert lurt, pappa," svarte Kamilla.
"Men jeg trenger litt sukker. Har ikke nok, vet du. Du kan vel ikke stikke bort på butikken for meg? Det er jo ikke langt."
Kamilla sa at jo, selvfølgelig kunne hun det. Skulle bare mangle. Men hun ville heller gått til tannlegen med tjue hull enn å måtte gå ut og forbi Lotte og vennene hennes. Kamilla hadde jo nettopp bestemt seg for å ikke å gå ut dit. Og nå måtte hun ut likevel, fordi faren trengte sukker til julebaksten. Kunne han ikke skaffe sitt eget sukker? Nei, kjæresten hans hadde nettopp gått fra ham og det var jul om tre dager. Kamilla kunne gjøre ham den tjenesten.

Hun gikk ut i gangen, tok på seg klærne og åpnet ytterdøra. Kald luft av vinter strømmet inn og traff henne i ansiktet. Hun trådde ut på den islagte trappa - og skled, igjen. Falt forover og landet enda en gang med hodet i snøen på gårdsplassen. Fikk igjen vondt i foten.
Og først da hun reiste seg, hørte hun latteren fra fire stykker som stod der ute på gata. To jenter og to gutter som hadde hatt snøballkrig hadde holdt opp med kastingen og stod bare og lo av henne. Kamilla tok seg sammen og holdt tårene inne. Hun kunne tydelig kjenne klumpen i halsen. Men hvis hun begynte å gråte, ville alt være forbi. 
Hun gikk ut av porten og passerte Lotte og vennene uten å si et ord. Uten å smile eller se på dem. Sannsynligvis syntes de det var morsomt, det også. Men Kamilla syntes ikke det. Bare fordi hun skulle gå på butikken for pappa måtte hun bli ledd av på den måten. Hvorfor måtte de alltid le av henne?

* * *

"God jul, Kamilla," smilte pappa. Han satt på gulvet og tok fram en julepakke fra under treet. Rakte den til Kamilla, som tok i mot med et stivt smil. Takk, pappa og så videre. Hun åpnet pakken. En ny jakke. 
"Jeg visste du ønsket deg en jakke," smilte pappa stolt. Kamilla smilte tappert tilbake. Selvfølgelig ville hun ha ny jakke. Men hun ville ikke ha denne jakken. Denne hun satt med i hendene. Dette var en stygg, rød anorakk med pelshette og snorer. Kamilla ville aldri ha noen anorakk. Hun ville ha en sort boblekåpe. Men aldri om pappa kunne skjønt det. 
Aldri i verden om hun kunne la være å gå med den røde anorakken. Pappa hadde sikkert brukt masse penger på den. Han ville jo så gjerne glede sin lille datter. Når mamma hadde dratt til Tromsø og alt mulig. Også trengte hun jo en ny jakke, så han kjøpte en fin rød anorakk. 
Ikke akkurat det Kamilla ønsket seg. Men hun sa det aldri. Likevel kunne hun allerede høre kommentarene fra jentene og guttene i klassen. Hvorfor i alle dager går du med den der 'a, Kamilla? Vi er ikke på Nordpolen, vet du.
"Hvor er pakken fra mamma?" spurte Kamilla. 
"Skal vi se," sa pappa og prøvde å høres spennende ut der han bladde blant de få pakkene som lå rundt treet. Så stoppet han opp og tenkte seg om. Så litt skuffet og bekymret ut og snudde seg mot Kamilla.
"Vet du hva, Kamilla?" smilte han forsiktig. "Jeg tror sannelig mamma har glemt å sende deg en pakke. Vi har ikke fått noe i posten. Men Kamilla, du trenger ikke bli lei deg av den grunn! Vi kan ringe til mamma nå vi, og spørre når du får pakken din. Mamma er bare forsinket."

Kamilla ville ikke en gang høre på det pappa hadde å si. Inni seg tenkte han nok at han hadde vært flink, kjøpt ny jakke til Kamilla og alt mulig. Mens mamma til og med hadde glemt å kjøpe noe. Han tenkte at han var nok favorittforelderen, nå. Stakkars pappa, om han bare hadde visst hva Kamilla tenkte. Om han bare hadde visst hva som foregikk oppi hodet på den lille tenåringsjenta som hadde to føflekker i ansiktet, for stor kropp, for små bein og altfor store støvletter. Også hadde hun en virkelig stygg rød anorakk hun måtte bruke fordi ellers ville pappa bli knust. 
Og når skolen begynte igjen etter juleferien kom alt til å være som det var, kanskje bare enda verre. Læreren ville spørre hva alle elevene fikk til jul. Og da han spurte Kamilla måtte hun svare at hun fikk den tåpelige anorakken av faren. Og hvis læreren da spurte, hva fikk du av mamma da? Måtte Kamilla svare at mamma ikke ga henne noe i julegave. Fordi mamma er i Tromsø med ny mann og har ikke tid til den lille jenta si lenger. Og pappa skjønner ingenting, for han har aldri vært en liten jente selv. 

En liten, bekymret jente, med altfor stor kropp og altfor små føtter med store støvletter. Og en stygg, rød anorakk som pappa hadde gitt henne i julegave. Den eneste gaven.

Tilbage til Novellesiden

 



 Copyright 1998-2013 - Webhulen.dk